Jeg har vært unormalt interessert i astronomi generelt og kosmologi spesielt praktisk talt så langt tilbake jeg kan huske. Hva som trigget denne interessen u utgangspunktet, har jeg desverre ingen anelse om, men noe har det nok sannsynlig vært, for det tok av så til de grader at jeg meget vel hadde endt opp på ett eller annet talkshow som en av de ungene med en eller annen absurd ekspertise..
I den forbindelse, har jeg et ur-komisk minne som oxo viser med all tydelighet at innsikten i dette emnet overgikk alderen så til de grader at det liksom var nødt til å stoppe et sted.. -Om du antar at det stopp-stedet var noe sånt som super-nova eksplosjoner eller sorte hull, tar du imidlertis skammelig feil. Undertegnede hadde nemmelig full ‘kåll’ på solsystemets planeter, så vel som galaksetyper og de ulike formene for stjerne-død. Jeg strandet imidlertid på det mest banale som tenkes kan; Jeg kunne nemmelig ikke begripe hvordan jprden både kunne være vår hjem-planet, samtidig som jorden vitterligen var det som var der ute, på jorder, i bed, og under asfalten, for den saks skyld!.. -Hvor skrudd er ikke det!?..

Om jeg ikke husker hva som trigget facinasjonen i utgangspunktet, står det imidlertid helt klart hva som ganske snart skal stå & falle på denne vitenskapen hva min sjelefred angår, og som jeg derav regner som en vesentlig årsak til at denne besettelsen fikk fortsette inn i voksen alder:.. Det var nemmelig her jeg så meg nødt til å finne erstatningen for den barnetroen som fikk seg en alt for kraftig knekk for en alt for ung verson av selv..
Logikken i dette var så enkel som at når alt som fantes en gang var skviset inn i et ‘frø’, (-som man trodde den gang, før både Hubbels-teleskopet & Stephen Hawking hadde tilført sitt til ‘the big bang’ -teorien, og derav ungangspunktet ble krympet ned til dagens singularis), i tillegg til alt det andre vannvittige man visste foregikk der ute selv den gang, oxo kunne bestå av noe som gjorde at vi ikke døde og ble borte, som jeg fryktet mer enn noe annet.. Til å begynne med, i sin mest primitive form, har jeg en slags vag fornemmelse av at dette søket dreide seg om en slags gude-skikkelse. Imidlertid består alt av mer spesifikke minner om en leting etter svar og muligheter som kunne linkes til et vitenskapelig utgangspunkt. Her er det ett minne som skiller seg kut som selve ‘gjennombruddet; Da det slo meg at etterlivet kunne baseres på fysikkens lov om at energi ikke blir borte. -Hvilket oxo ble gjrnnombruddet for min interesse innenfor det paranormale.

Ut i fra dette, har et nytt spørsmål poppet opp så fort jeg etter enormt med grubling hadde kommet opp med en plausibel forklaring på et annet. Noen spm har faktisk tatt årevis med grublerier!
Nor det er sagt, har ikke denne besettelsen for kosmologi vært på for fullt hele veien. – I skoletiden, og da spesielt ungdomsskolen, og for såvidt oxo gjennom mesteparten av videregående, var dette noe jeg holdt helt for meg selv, først fordi jeg var jo fullt klar over at dette ikke var noe de andre ungene skjønte et skvadder av, og utviklet seg deretter til å forties fordi dette var ensbetydende med nerd, -hvis betegnelse var å anse på linje med en dødsdom den gangen (he he).

Men jeg skred da etterhvert inn i de voksnes rekker på enkelte områder jeg oxo, og det å sette pris på særhetene mine i stedet for å skjemmes, var heldigvis ett av dem.
Hva hovedfokuset innen astronomien angår, er jeg oxo svært facinert av at dette er på de samme områder som da jeg var barn! Den gang som nå, er det begynnelsen (the big bang, og å finne hva dette kan ha hatt sin årsak i), og i det hele tatt det som er mest mulig ‘far out’, som sorte hulls hemmeligheter, for ikke snalle om deres evne til fullstendig ‘forkvakling’ av romtiden. Videre, har en jo det nye og svært å facinerende vitenskapsområdet vedrørende å kunne sannsynliggjøre at det faktislk finnes noe slikt som et (eller flere typer, for den saks skyld) ‘multivers’. Ved siden av kosmologien, har oxo letingen etter utenomjordiske vært i front for facinasjonen hele veien, -noe som neppe vil forandres med det første heller, i og med at det faktisk er et reelt håp om å få oppleve det første møte med arter annetstedsfra, -og det etter alt og dømme i vår egen ‘bakgård’ i form av Jupiter & Saturns ‘vann-måner’ og/eller i Mars’ resterende vannbeholdning!..